Adrian's

 Jeeez, en liten pause fra skribleriene, og folk tror jeg er død! Vel, jeg er her igjen, oppstanden etter en lang, slapp og solrik Påske hvor jeg ikke gjorde noe annet enn å kose meg. Egentlig koste jeg meg litt for mye, for døgnrytmen ble snudd fullstendig, og jeg er blitt skikkelig slapp i ramma. Derfor var det med blodskutt blikk og senket hode jeg inntok SATS igjen for en real oppstrammer. Der ble jeg møtt med SATS Radio’s ”treningsmusikk,” og jeg holdt på å klikke. Folkens, hva er det med musikk? Hvorfor er det blitt slik at av alle ting vi omgir oss med i livet er musikk blitt en greie hvor vi er villige til å idolisere og utsette oss for talentløs, evneveik støy uten å løfte et øyebryn? Det er jo absurd! Jeg mener, se dette i perspektiv: Ingen av oss ville akseptert eller idolisert en 200 kilo tung ballettdanser uten rytmesans. En snekker ville ikke vært særlig lenge i faget hvis han ikke skjønte at den taggete siden på sagen skal mot planken, eller kunne bruke en tommestokk. Kokken bør gjerne kunne smake forskjell på salt og pepper. En taxisjåfør bør helst ha lappen, og være kjent i byen. Osv. Listen kan utvides i det uendelige, men akkurat med musikk er vi blitt villige til å la ting skli, og idolisere folk som over hodet ikke kan faget sitt. De kan ikke synge eller spille instrumenter, de kan heller ikke skrive musikk. De kan ikke en dritt som er forutsetning for å kalle seg selv musikere, likevel er hitlistene totalt dominert av dem!

 Da jeg vokste opp fikk vi sjokk og senskader av å høre Bananarama og trodde ting ikke kunne bli verre. Vi skulle bare ha visst! Hvis man den gang ble tatt for å jukse i studio eller mime playback, var karrieren over og man ble praktisk talt lynsjet offentlig. I dag er det helt normalt å dra på verdensturné uten engang å synge i dusjen på hotellet. Da Madonna i sin tid som den første ble tatt på fersken for å ha fått digital stemmehjelp i studio ble det global skandale og platesalget hennes gikk i dass. I dag kan 80 prosent av de som ligger øverst på listene over hodet ikke synge et pip. La meg presentere selve toppen av kransekringlen her:  

 Kan noen være så vennlig å fortelle meg hvordan den femi, klysete, selvopptatte byttingen Justin Timberlake er blitt superstjerne? HÆ? Hva skjedde egentlig der? Hvordan forgikk den prosessen? Fyren er jo totalt talentløs! Han var ”den stygge, ubrukelige med afroen i N’Sync!” Han kunne ikke holde en tone med begge hender og en svær tang! På sitt beste låter han som en 70 år gammel kjederøyker som har løpt opp trappen til fjerde etasje. De patetiske forsøkene på dansing han presterer er direkte plagiat av Michael Jackson’s videoer fra 80 tallet, og fyren ville ikke kjent igjen et piano om det landet på foten hans! Det ville dog muligens forbedret dansingen... Hva gjør denne ubrukelige snørrsokken som verdens største popartist? En hver person med en musikalsk IQ over romtemperatur hører at det han gjør er fullstendig blottlagt for kvaliteter, likevel er han kongen på haugen på en stinkende søppeldynge av R&B og hiphop som er i ferd med å erobre menneskeheten.

 Problemet er selvfølgelig at folk har sluttet å lytte! Hver morgen på banen til jobben sitter de siklende grønnsakene der på rad og rekke med pluggene i ørene og tomt blikk. Når de kommer på jobben er det samme greia, eller en eller annen kommers radiostasjon som står på i bakgrunnen og spyr ut Justin og Black Eyed Peas i ett kjør. Hjemme er det på med PC’n eller TV’n (ingen bruker stereo lenger) med en gang de kommer inn døren. Så sovner de med iPod’n i ørene. Er det rart ting går galt? Man trenger ikke være forsker for å skjønne at hverken ørene eller hjernen er bygget for å bli utsatt for konstant støy mesteparten av livet. Når man utsetter nepa for det opplegget der dag etter dag klarer man til slutt ikke å skille mellom skitt og kanel. Da er det revnende likegyldig om det er Justin som klynker surt til en rytmeboks, det er faktisk bare en fordel at han suger for da slipper man å tenke. Det er nemlig derfor man har ”musikken” i ørene nå for tiden, iPod og MP3 er det nye gjerdet mot verden. Folk er så overstimulert at de totalt mangler kvalitetsbegrep. På midten av 90-tallet tok man heismusikk, det mest avskydde av alt som fantes, døpte det om til ”Easy Listening” og solgte det til de sterkt medisinerte som popmusikk. Ti år senere har vi R&B og Justin, og ”listerock” som låter som det blir spilt av dritings, kjærlighetssyke 7 klassinger i en våt pappeske. Coldplay? Ja, nå fikk jeg jaggu rockefoten, gitt! Musikk er dermed blitt den eneste tingen vi har hvor man ikke krever noen kvalitetskontroll eller utvikling. Justin Timberlake’s fans forlanger absolutt null og niks av ham musikalsk, og de får det de vil ha.

 Jobbing er en ganske absurd del av livet vi har skapt oss. Jeg sitter og leser en historiebok som heter ”After The Ice”, og den gjør meg ganske filosofisk. For 5000 år siden brukte våre forfedre mellom 15 og 20 timer i uken på å skaffe seg absolutt alt de trengte til livets opphold. Resten av tiden kunne de sove, ha seg, leke med ungene og tegne kule bilder på veggene uten å bli bøtelagt. Sett fra den vinkelen har vi ikke akkurat gått i riktig retning siden da. I dag er de fleste av oss oppe i 40 arbeidstimer i uken, ikke inkludert reisetid. Vi gjør ofte absurde, irrelevante oppgaver langt under våre evner, for å få utbetalt et fullstendig utilstrekkelig beløp med penger en gang i måneden som så vidt holder oss gående en måned til. Slik går nu dagan. Og livet. Ferie er når vi lar noen andre jobbe for oss i 14 dager. For de mer eventyrlystne og historisk interesserte av oss betyr det også ofte å reise et sted for å se hvor kult de hadde det for 5000 år siden. Ironien er kvalmende. Vi står og glaner med åpen kjeft på ting som våre forfedre bygde og sier glupe ting som ”herregud, jeg skjønner ikke at de klarte det!” Vel, vi har brukt 20 år på å få en ny opera i Oslo, og ennå er det knapt tatt et spadetak. Det er den samme tiden det tok å bygge Kheopspyramiden. Mulig de prioriterte litt annerledes. ”Jammen de hadde krig og pest og levde mye kortere enn oss!” tenker mange. Vi har ikke noe mindre krig og pest, og hva er poenget med å leve til man er 100 når man er utbrent ved 40? De hadde slaver, vi har banker og gjeld til oppetter ørene. Mye det samme. Urbane kvinner i dagens Oslo føder gjennomsnittlig sitt første barn i en alder av 33 år. Det er ti år senere enn min mor og fars generasjon. Hvorfor? Jo, så hun skal få jobbet mer! Ikke tro at de ti årene går med til å dra på jordomseiling eller bygge pyramider. Selvrealisering kaller de det. Bli til noe! Hva da?

 Jeg satt og leste i vårsolen på en benk i Frognerparken da en barndomskompis kom masende forbi. Han har ”blitt til noe.” De få gangene vi møtes i lystig lag er han fryktelig flink til å opplyse forsamlingen om dette. Han haler inn 6-7 millioner i året, kjører fet Audi og jobber 10 til 12 timer i døgnet, igjen ikke inkludert reisetid. Ferie for ham er å dra med seg sin tredje kone og utvalgte skilsmissebarn til en fem stjerners ”resort” hvor han kan sitte under en parasoll med laptopen, mobilen og en paraplydrink og jobbe, mens kona shopper og tjenerne ser etter ungene. Hans nye kone har åpnet en slags møbelbutikk full av skrikende jævlige slufser og dilldall hvor det aldri er en kunde. Det passer henne bra for da kan hun sitte på cafeen på den andre siden av gaten og slarve med venninnene og fortsatt kalle seg karrierekvinne. Hvis hun noensinne har jobbet et annet sted mistenker jeg at hun var saksbehandler for byggingen av operaen, for dama er så dum at hun strøk i Friminutt. Hun har i tillegg en så ufyselig personlighet at hun ikke kan ha vært noe annet enn en saksbehandler i et av departementene.

 Men de har i grunnen en grei avtale, hun og han. Hun lar seg vise frem som en del av pakken som heter ”vellykket” og han betaler henne for det. En annen urban trend som har vært mye omtalt i media er også at det nå er ”vellykket” å ha minst 3 barn, for da kan man skryte på seg at man takler det i tillegg til karrieren. Fyren vi her snakker om har fem stykker med sine to forhenværende koner, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt ham legge ut om hvordan han og kona, som ikke har noen ennå, takler full familie i tillegg til karrierene. At de betaler en liten dame fra Filippinene til å ta seg av ungene når det er hans tur til å ha dem er noe de ikke liker at folk vet. På siste julefest fortalte han stolt at han hadde fått bredbånd på hytta. Det er jo viktig å ha på en hytte! Burde ikke en eller annen personlig alarmklokke begynne å ringe når internet tilgang på hytta plutselig er et mål? Folk er ikke riktig skrudd sammen.

 For 5000 år siden satt det en kis i en hule og malte bilder av dama si, pikken sin og elgen han nettopp hadde kverka, og som ga familien mat i en uke. Han hadde jævlig god tid. De eneste planene han hadde var å pelle litt bær, danse litt og prøve å lage noen flere barn. Litt lenger unna, der hvor det var litt varmere i været, hadde de så god tid at de fant opp astronomi, medisin, geometri og matematikk. De bygde store pyramideformede dingser og tok seg til og med tid til å dekorere murstein. Desverre fant de også opp penger, noe alle angrer på den dag i dag. Det gikk nedover etter det.  

 En krystallklar høstnatt en gang på midten av 90-tallet satt jeg i min daværende leilighet og brant lyset i begge ender, med en skoleoppgave jeg måtte ha ferdig til dagen etter. Kaffe og nikotin sto på menyen. En gang etter midnatt gikk jeg tom for røyk, og tuslet derfor opp gjennom de folketomme bakgatene i Homansbyen til 7-11. På vei tilbake i dype tanker oppfatter jeg plutselig at en politibil har rullet opp bak meg. Plutselig får jeg strålen fra en lommelykt i fjeset, og beskjed om å stå stille. Jeg gjør selvfølgelig det. To representanter for Lovens Lange Ermer spretter ut av bilen og ber meg om å legitimere meg. Etter å ha saumfart bankkortet og førerkortet mitt får jeg høflig men bestemt beskjed om å sette meg inn i bilen for å bli med på ”kammerset.” Jeg er rimelig forfjamset, men gutta er både hyggelige og blide, så jeg er med på notene. Underveis til Majorstuen Politistasjon får jeg vite at det har skjedd et voldtektsforsøk i nabolaget, og at de ser etter en mann som svarer til min beskrivelse. Det vil si: Langt hår (ja, jeg hadde hår den gangen) olabukser og joggesko. På midten av 90-tallet svarte den beskrivelsen til omtrent 60 prosent av Oslos mannlige befolkning under 30 år. Jeg påpekte dette for minne venner konstablene, og fikk beskjed om at offeret bare skulle ”ta en titt på meg.” Vel framme blir jeg plassert på en benk i venterommet foran en glassdør. Ikke noen sånne fancy toveisspeil og greier som man ser på film her i gården. Fem minutter senere blir en rufsete, tydelig påseilet jente geleidet inn på den andre siden av glasset. Hun kaster ett slørete blikk på meg, rister på hodet og sjangler ut igjen. Mine to kamerater politimennene kjører meg hjem, nå enda blidere.

 Det er ikke før jeg kommer hjem og får satt meg ned, at den store skjelven kommer. Hva om dama hadde pekt meg ut? Hva hadde skjedd da? Hvordan skulle jeg ha forsvart meg mot det? Jeg hadde blitt arrestert på stedet, sittet inne mens bevis ble samlet. Mine familie, skolen og jobben hadde blitt oppringt og fortalt at jeg satt inne anklaget for voldtektsforsøk. Jeg hadde ingen vitner på at jeg satt og jobbet med hjemmelekser. Intet alibi. Tvert i mot hadde jeg langt hår, olabukser og joggesko, og befant meg i en praktisk talt folketom bydel på det aktuelle tidspunktet ugjerningen skjedde. Kort sagt hadde jeg vært dypt i møkka. Uansett om jeg hadde blitt frikjent, og man får da virkelig håpe jeg hadde blitt det, så hadde jeg måttet leve resten av mitt liv som ”han som ble arrestert for voldtekt.”

  Grunnen til at jeg filosoferer over dette er selvfølgelig Marianne Aulie. Denne håpløst sexfikserte kunst-bimboen som nå har prestert det tarvelige kunststykket å navngi to kjente menn under en direktesending på radioen som angivelig skal ha forsøkt å voldta henne på et nachspiel for 14(!) år siden. Er det mulig? Jeg finner knapt ord for hvor nedrig dette er. Selv det jævligste av amerikansk trash-TV gjør ikke dette. Aulie er i tillegg frekk nok til å kalle handlingen sin for ”kvinnekamp.”

 Vi har et voldtektsproblem i Oslo, det hersker ingen tvil om det. Kvinner i denne byen er ikke trygge ute i gatene, og vi trenger kraftige tiltak og belysning av problemet for å stoppe utviklingen. Det siste vi trenger er en verbal torpedo fra en oppmerksomhetssøkende, selvopptatt og marginalt talentfull IKEA-kunstner som senker hele problemstillingen ned under Jerry Springer/Ricky Lake –nivå. Selvfølgelig spretter hele saken opp og slår Aulie i trynet. Vi lever tross alt i et land som fortsatt har en standard for folkeskikk, moral, etikk, lover og regler. Problemet er bare at vrakgodset etter en slik torpedering er enormt. Igjen sitter to menn som for alltid kommer til å være ”han som prøvde å voldta...,” en programleder med et friskt, provoserende og kontroversielt radioprogram som nå høyst sannsynlig kommer til å få munnkurv, og hele voldtektsproblematikken og ”kvinnekampen” som kommer i skyggen av dette hjernedøde våset. Det er blitt påpekt av klokere hoder enn mitt at de to impliserte i denne saken bør la den dø i stillhet, problemet er at jeg ikke tror det er mulig. En grense er krysset, og som tidligere nevnt finnes det ikke noe forsvar mot en slik påstand. Blir man som mann, og særlig hvis man er kjendis, en gang knyttet til ordet ”voldtekt,” er man dømt etter Ingen-Røyk-Uten-Ild –loven. Case closed.

 Nå skal jeg lene meg tilbake med et glass god drue, slutte å være sur, og drømme om å ferske en voldtektsmann og få ham for meg selv i bare 10-20 små sekunder. Det kunne fort bli mye søl....

 Gråten tar meg, men det gjør også latteren. I dag slår Rød Valgallianse (RV) og Arbeidernes Kommunistparti (AKP) seg sammen, og starter et nytt parti, og det skal ganske enkelt hete RØDT. Det er vanskelig å ta dette helt alvorlig. En bøling med hormonbelastede gymnasiaster som nettopp har oppdaget Marx og sutrete, misunnelige gamle kommunister som ikke kan innrømme at de tok feil, tror de skal få politisk relevans i Norge anno 2007. Et kraftigere rop om hjelp skal man lete lenge etter. Partiprogrammet og kampsakene er som et studie i utopisk virkelighetsforvrengning, så totalt fjernt fra historiske erfaringer og forståelse av hvordan verden fungerer nåtildags, at det minner om manuset til en dårlig science fiction film. ”Alt ditt er mitt, men alt mitt raker deg ikke!” er som vanlig den svært gjennomsiktige agendaen.

  Det er Lørdag, og jeg er litt usikker på hva jeg skal gjøre. En venninne, nylig oppstått fra de influensa-døde, krever full oppmerksomhet og ro. Kompisene synes jeg har blitt alt for rolig i det siste, og krever full hedonisme og utagerende rølp. Jeg personlig har mest lyst til å finne en middelvei, men det ser vanskelig ut. Jeg har ikke lyst på atomfylla med påfølgende to dagers helvete, men jeg har heller ikke lyst til å sitte inne og trøkke slik jeg har gjort alt for mye i det siste. Jeg har en masse papirarbeid jeg trenger å gjøre, samt et akutt behov for en gulvvask, men er det Lørdag så er det Lørdag. Plikter kan vente til i morgen. Bare jeg får kåken i orden, noe som gudskjelov er rett rundt hjørnet, skal jeg invitere alle Hattifnattene til en skikkelig fest. Det er alt for lenge siden og jeg liker å være vert og bringe sammen alle skrotingene som ikke ser ut til å klare å møtes uten hjelp.

  Siden jeg er snill onkel var jeg barnevakt for mine to nevøer i går kveld. Assault & Battery som jeg kaller dem. To praktfulle men lettere bortskjemte gutter på henholdsvis fire og seks år som tester min tålmodighet og stamina til ytterpunktet, men som er hjertebarna mine. Det er i grunnen en lettelse at broren min fikk sneiper før meg. Hver gang jeg føler at det rykker i ”stifte familie”-foten tar jeg meg noen timer med disse to tornadoene, lysten forsvinner og fornuften seirer igjen, om enn midlertidig. Jeg kjenner virkelig at det er på tide at noe skjer. En gammel venninne spurte meg helt alvorlig om jeg totalt uforpliktende ville bli faren til barnet hennes. Umiddelbart reagerte jeg med vantro og avsky. Skulle jeg liksom klare å være far til en liten sopp uten kontroll eller deltagelse i oppveksten, med tilgang bare annenhver helg? Jeg har fått med meg at dette etter hvert har blitt ganske vanlig, og har et par andre venninner som har gjort det samme, men hele ideen er så fjern fra alt jeg står for og tror på at jeg automatisk rygger unna. Selvfølgelig er det hyggelig å bli sett på som en genetisk kandidat for fine barn, og kontraktfestet økonomisk ansvarsløshet er sikkert flott for noen, men det er bare ikke meg, trodde jeg. Så begynner jeg å tenke. Oddsene for å møte den store kjærligheten og stifte en permanent kjernefamilie er forsvinnende små, og blir ikke bedre med tiden. Jeg tror fortsatt på det, men har blitt en smule kynisk. Hvis jeg går inn i et forhold og får barn er det per i dag nærmere 80 prosent sjanse for at jeg og moren vil skille lag, med all den dritten det fører med seg både personlig men først og fremst for barnet. Det er alltid sistnevnte som til slutt blir taperen i den sammenhengen. Så hvorfor skulle jeg ikke like godt gå inn i den greia uten all smerten og bråket? Hvorfor ikke like godt hoppe inn i en situasjon som jeg statistisk sett likevel kommer til å havne i, med en fenomenal kvinne jeg har kjent i over 20 år, og som jeg både er glad i, respekterer og deler synspunkter med? Her må det overveies kraftig på nytt. Hvis noen har et innspill, så fyr løs.

  Jeg har blitt invitert på jamsession med tanke på å starte et nytt band, så det blir trolig kveldens greie. Jeg har sett etter en ny gjeng med avvikere å spille sammen med i årevis, og stevnet her blir en strålende surrealistisk  blanding av rabiate rockere og flinkis-musikere, med felles interesse av å ha det gøy. For 15 år siden hadde det vært umulig å samle disse krapylene, men det ser ut som folk har blitt voksne eller mer barnslige. Stryk det som ikke passer. Det blir også en mulighet til å lufte en del nye låter jeg har hatt liggende, og se hva kreativ input fra andre kan få ut av dem. Rock on, folkens.          

I dag er det 8 Mars, og derfor ”Kvinnedagen.” Det er svært få folk som egentlig er klar over er at denne dagen ble introdusert av selveste Josef Stalin for å feire Sovietiske kvinners innsats under og etter andre verdenskrig. Se, der lærte dere noe nytt. Ikke kom å si at disse skribleriene mine er unyttige! Soviet var et foregangsland når det gjaldt kvinner i militæret, og under og etter andre verdenskrig opererte de med både kvinnelig infanteri, pansertropper og jagerflygere i særdeles stor grad. Til sammenligning bør det nevnes at ”frihetens land” USA ikke lot kvinner slippe til som stridende tropper i militæret før begynnelsen av 70-tallet, og fortsatt kun benytter dem som reserver. Det er dokumentert at de tyske troppene på østfronten fryktet de kvinnelige regimentene mer enn de mannlige, og til og med psykopaten Stalin ønsket å hedre deres innsats i konflikten. 8 Mars har vært en seriøs merkedag i ”østblokkland” siden da, og er en dag til ettertanke som ikke involverer å gå i tog med paroler mot barbering av leggene og ja til bart på kvinner.  I 1975 fant den Soviet-sympatiserende internasjonale arbeiderbevegelsens feminister ut at dette passet bra til deres politiske agenda, og ”kvinnedagen” ble født. Mens jeg er i gang med historietimen: glem myten om BH-brenning. Dette er en vandrehistorie som oppsto under en demonstrasjon for likestilling i USA i 1968, da en gruppe kvinner utenfor en Miss America kåring dumpet sminke og undertøy i en søppelbøtte. Det fantes ikke en fyrstikk i nærheten. Pressen fant opp myten om ”bra-burning” fordi det var vanlig for demonstranter mot krigen i Vietnam å brenne innkallingsbrevene til militæret på den tiden, og den ble plukket opp over hele verden som et flåsete symbol på feminisme. På kvinnedagen sender jeg personlig en mental klem til alle de praktfulle jentene jeg kjenner, på godt og vondt. Takk for at dere er kvinner, og skål for forskjellene!

  Jeez, jeg preiker. Det må være fordi solen er kommet fram, småfuglene kvitrer og jeg er ekstremt glad i det siste. Jeg vet ikke helt hvorfor, men nyter å være mentalt i toppform før den neste nedturen. Jeg har trent alt for mye i det siste, og sliter med garderoben. Et godt tips til alle pingler som ønsker å øke litt i volum: Hvis man eier skreddersydde klær så blir det fort problematisk når skuldre, bryst og armer ekspanderer. Jeg prøver å finne en skredder i Oslo som har peiling nok til å sy om dressjakkene mine, og det er som å lete etter en jomfru i en biker-bar. Enden på visa blir vel at jeg må drasse hele driten til Italia for å få det gjort.

  Jeg tusler faktisk til Italia den 21 Mars for å feire 30-års dagen til kona til en venn. Venezia og privat maskeradeball av alle ting. Jeg har ikke vært i pålebyen siden 1989, og gleder meg avsindig. Tiden på året er også perfekt, så jeg slipper det endeløse havet av turister som kaver rundt der om sommeren. Folkens, hvis det er ett sted i verden dere må ta med deres kjære, så er det Venezia. Glem Paris og alle andre såkalt romantiske steder fulle av arrogante filtnisser med stormannsgalskap, pålebyen utenfor turistsesong er som å vandre inn i en drøm. Jeg er også svak for italienere som folkeslag. Man skal lete lenge før man finner folk som er mer fornøyde med livet og lever mer fra hjertet enn dem. Det finnes ikke et spor igjen av de fascistoide Romerne som trampet over halve verden, her snakker vi om livsnytere som folkeslag. For oss tullingene på utsiden virker det som et komplett sirkus, men faktum er at de sliter mindre med overvekt, hjerteproblemer, potenssvikt, skilsmisse, selvmord og annet fandenskap enn noe annet land i verden. Vi sitter og ler av dem når det blir slagsmål på stortinget og de stemmer inn en pornostjerne som minister, men det hadde vi jaggu trengt her oppe på skjæret! Kunne ikke Valla og Yssen bare gått i tottene på hverandre i en skikkelig bitchfight på TV, så hadde vi sluppet måneder med politisk bunnslim og besserwissere som uttaler seg i media.

  Solen varmer, snøen smelter, og puben tvers over gaten har åpnet uteserveringen for første gang i år. Med erfaring fra optimistisk bronkitt, lungebetennelse, frostskader og annet, kan jeg med hånden på hjertet si at jeg er blitt for gammel til å ta den første utepilsen før i Mai måned. Ikke at jeg drikker noe særlig pils om dagen uansett, jeg har tydeligvis blitt for gammel til det også. De to siste månedene er jeg blitt en ordentlig soffapotet, og klarer liksom ikke å dra min stadig ekspanderende ræv ut på galeien. Hva skjedde, og når skjedde det? For 15 år siden støttet jeg opp en bardisk praktisk talt hver eneste kveld. Motörhead var vekkerklokken min og det ble ikke helg uten total blackout og brustent hjerte. Jeg var 195cm høy og veide velproporsjonerte 68(!) kilo, ikke inkludert skinn, boots og dongeri. I dag runder jeg snart 90 kilo, går aldri ut uten at noen tvinger meg til det, hører på klassisk musikk og drikker dyr vin. Jeg bare venter i håp på middelalderkrisen, så jeg kan ta av igjen i et par patetiske år.....